Document Actions

Hva må vi kunne?

 

Offentliggjort 07/06/2005, senest redigeret 07/08/2005

 

 

Erfaringer fra norsk kompetenceudviklingsprojekt

 

Af Trine Østlyngen

UDVIKLINGSTENDENSER: Hva må redaksjonelle medarbeidere og redaksjonelle ledere kunne fremover, for å møte de utfordringer mediebransjen står overfor de nærmeste årene? Og hvordan skal vi skaffe oss den nødvendige kunnskapen?

Dette er kritiske spørsmål for fremtidsrettede mediefolk, spørsmål som kan komme til å skille mellom de mediebedrifter som lykkes og de som ikke lykkes i årene som kommer. Det er spørsmål som er viktige uansett om man i dag produserer journalistikk for papir eller nett, i radio eller tv, i en liten lokalavis eller for et multimedialt mediehus. Og det er spørsmål som har betydning enten man er redaktør med ansvar for redaksjonens samlede kompetansebeholdning, eller man er medarbeider med ansvar først og fremst for å utvikle seg selv.

Altså: Hva må vi kunne?

Jakten på svar leder oss ut på leting etter hva som vil skje i fremtidens medievirkelighet, og hvilke utfordringer dette stiller mediebransjen som helhet, den enkelte mediebedrift og den enkelte mediearbeider overfor. Og ikke minst reiser det spørsmål om hva fremtidens mediemuligheter vil gjøre med journalistikken, slik vi kjenner og praktiserer den i dag. Og hva den vil gjøre med oss som journalister.

Hva kan vi vite om fremtiden?

Vi har tatt feil før…
Om fremtiden kan vi vite at vi lite vet, er det blitt sagt.
Da radioen kom, for godt over et århundre siden, spådde den gamle papirutgaven av ”Editor&Publisher” avisene en snarlig død: “If news is known by the public through radio broadcast, there is no logical incentive to buy a newspaper to get the news.” Og da den store World Wide Web for alvor åpenbarte seg for oss ved utgangen av det 20. århundre, var det dem som mente av den ville gi avisene dødsstøtet. Fra dot.com til dead wood var veien etter manges mening ganske kort…

”Teknikkens endringspotensial overvurderes på kort og undervurderes på lang sikt”, skrev Tellef Øgrim i Dagens Næringsliv i februar 2005. Avisene lever fortsatt. Riktignok går opplagstallene ned, men mange aviser har greid å omstille seg bemerkelsesverdig bra. Det er avisene som er blitt de ledende nyhetsmedier på nett. Og det er mediehusene som nå møter den utfordrende oppgaven å organisere journalistisk arbeid for flere kanaler, med medarbeidere som må bli flerfunksjonelle og dekke nyheter både for papir, nett og kanskje lokalradio og lokal-tv i tillegg, og med vaktsjefer som må styre reportasjearbeidet slik at ikke papirjournalisten og radiojournalisten blir sendt på den samme jobben.

Og mens avisene med sine faste trykketider stadig taper i nyhetskonkurransen med mobilkanaler, internett, radio og tv, tar de igjen på innholdssiden med bakgrunn og dybde, analyse, kommentar og den gode leseropplevelsen. Alt mens de blir stadig blir tykkere og mer innholdsrike, og leserne stadig får mindre tid til å lese dem…

For på lang sikt kan selv ikke ”not to worry”-brigadene undervurdere de utfordringene som kommer: Hvordan skal det gå med avisene hvis de ikke greier å tilpasse seg når den såkalte sjette bølgen i medienes utvikling ruller innover oss? Nå har vi gjennomlevd de fem første bølgene; trykksaker, radio, tv, opptak og internett. Drivkraften bak den sjette bølgen er den raske utviklingen av mobilnettet.

Nå kommer UMTS - Universal Mobile Telecommunication System – et helt nytt mobilnett, omtalt som den tredje generasjons mobilnett, 3G, flere ganger hurtigere og langt billigere enn den gammeldagse ISDN-linjen. Det vil gjøre mobiltelefonen til en liten kraftpakke full av programvare som åpner for musikk, høyoppløselige filmer, nyheter, spill, kart – ved siden av ”tradisjonelle” tjenester som kamera for stillbilder og video! Med den kan vi surfe på nettet, sende e-post, sms og mms, handle og forbruke, la oss informere og underholde – hvor som helst og når som helst og av hvem som helst som frister oss best. Vi kan ta nesten trykkeklare bilder fra åsteder der fotografene ikke er til stede, og sende inn til nyhetsredaksjonene – som må sjekke at det er ferskt og autentisk.

Hvor hurtig vil mediebrukerne greie å følge med på alt det nye og ta det i bruk? Hvor lenge vil nye muligheter bare eksistere som virkelighet for et lite antall avanserte brukere – såkalte ”early adapters”? Hvor raskt vil kjennskap til og kunnskap om nye tjenester og kanaler spre seg til de store masser? Og er det mulig å lokke UMTS-brukere tilbake til papiravisene igjen,? Eller er det slik at fremtidens mediebrukere også er multibrukere og vil navigere lommekjent mellom de ulike kanalene?

Lag ditt eget nyhetsbyrå
RSS er her allerede. Mens det store internettet eser i omfang og innhold, blir det stadig tøffere å holde seg oppdatert på egne interesseområder. Som Jonathan Dube fra Cyber-Journalist.net skriver på Poynteronline: ”Vi trenger en butler som kan surfe på nettet for oss, finne de nyhetene vi forlanger, og servere dem for oss på et sølvfat. That butler is RSS”.

RSS står for Really Simple Syndication, og er et format som nyhetsmedier – og andre – kan spre siste nytt med, og som publikum kan bruke til å samle ønsket informasjon så effektivt som mulig. Først laster man ned en RSS-leser fra nettet. Så legger man inn RSS-feed’ene til de nettstedene man ønsker å holde seg orientert fra. En rekke norske nyhetsmedier – og et utall utenlandske – har lagt ut slike RSS-feed’er. I praksis kan man altså skreddersy sitt eget nyhetsbyrå som – uten at man trenger løfte en finger – sveiper rundt på nettet døgnet rundt og henter inn siste nytt fra de nettstedene man interesserer deg for. Nyhetene legger seg pent på en egen side, som du kan sjekke når du har lyst. Og vil du følge med hele tiden, kan du la dem blinke på skjermen etter hvert som de kommer.

Uten tvil er RSS et glimrende verktøy for journalisters digitale kilde- og nyhetsjakt. Men hvem trenger egentlig journalister til å finne kilder og nyheter for seg, når nettet er åpent for alle, og RSS tilgjengelig for hvem som helst? Hva skjer når journalistens hegemoni som vakthund, nyhetsutvelger og nyhetsformidler utfordres av at hvem som helst kan bruke journalistens metode og både finne og publisere sine egne nyheter?

”The Daily Me” kalte Nicholas Negroponte det i boka ”Being Digital” som kom ut i 1995, og som forutså at fremtidens lesere skulle kunne velge ut det som interesserte dem og sette sammen sin egen nyhetsportal. Fremtiden er her for lengst. I boka ”We the Media. Grassroots Journalism by the People, for the People” beskriver den amerikanske spaltisten Dan Gillmor hvordan blogging og interaktiv grasrotjournalistikk er blitt en viktig maktfaktor i amerikansk medieverden, og hvordan utviklingen av ny teknologi vil endre måten å drive journalistikk på.

Blogg og Blink
Denne arenaen er for lengst tatt over av nettets nye historiefortellere: Bloggerne. Blogging, eller weblogging, betyr kort og godt at hvem som helst – også journalister ansatt i ”tradisjonelle” medier som Gillmor kaller Big Media – kan opprette sine ”hjemmesider” der de legger ut sine egne nyhetshistorier, dagbøker, refleksjoner, kommentarer og meninger, og deler kunnskap og informasjon med hverandre, ofte i dynamiske nettverk av weblogger,

Da Matt Drudge i 1998 sprakk nyheten om president Bill Clintons forhold til Monica Lewinsky på sin nettside, må han ha vært en av de aller første bloggerne. For snart tre år siden måtte den republikanske lederen i Sentatet, Trent Lott, trekke seg tilbake etter at hans tvilsomme og rasistiske uttalelser var gravet frem av bloggere. Og den erfarne CBS-veteranen Dan Rather ble avslørt av bloggere i fjor sommer, etter at han hadde latt seg lure av falske dokumenter som skulle bevise at George W. Bush slapp unna Vietnamkrigen ved hjelp av forbindelser. I tilfeller som dette er det bloggerne som gjør avsløringsjobben for pressen.

Her hjemme er det først og fremst Dagbladet, men etter hvert også VG og flere andre nyhetmedier, som har utviklet blogging som en del av det redaksjonelle produktet. Dagbladet.no lanserte som første avis i Norden weblogging våren 2003, med egne skribenter. Senere lanserte de møtestedet Blink, der nettbrukere fra hele landet kan ”treffe nye mennesker, snakke om felles interesser, fremme sine egne nyheter og meninger”, som det står på nettsiden. I dag er Blink Norges største nettsamfunn med 460 000 unik besøkende hver måned, og organisert med egne regler for nettvett og personvern, og egne Blinksjefer som skal håndheve reglene.

Dan Gillmor ser på blogging som desentralisering og demokratisering av mediene. ”Folk kombinerer mektige teknologiske verktøy med innovative ideer, og vil endre fundamentalt journalistikken i vårt århundre”, skriver han i forordet tilrapporten ”We media”, som ble gitt ut av The Media Center ved det amerikanske Presseinstituttet, og som var forløperen for den senere boka. Der forteller han om den gang han skrev om teknologiutvikling i Silicon Valley og aktivt brukte blogging for å få ny kunnskap fra publikum. Det fikk ham til å innse at publikum visste mer enn han visste, og det ble hans mantra som skribent.

”Dette er virkeligheten for en hver journalist, uansett temaområdet. Og det er en flott mulighet, ikke en trussel, for når vi spør vårt publikum om hjelp og kunnskap, er de villige til å dele den med oss – og det tjener vi på. Hvis tradisjonell amerikansk journalistikk har vært mer som en forelesning, er den nå i ferd med å utvikle seg til å bli en samtale og et seminar”, skriver Gillmor.

Lengst i dette samspillet mellom journalister og publikum har den sørkoreanske nettavisen ”OhMyNews” gått. Under mottoet ”en hver innbygger en reporter” blir alle invitert inn som journalister, og kan sende inn egne saker og mobilbilder fra der nyhetene skjer. Redaksjonen fungerer bare som en desk der et førtitalls fast ansatte kvalitetssjekker fakta i de nyhetene som om lag 26 000 ”citizen reporters” sender inn, og som utgjør rundt 80 prosent av alt innholdet i nettavisen.
Hvem er journalister og hvem er publikum når nyhetsstrømmen dekkes interaktivt på denne måten? Og hvem er leksikonforfattere og leksikonbrukere av Wikipedia – det frie leksikon på nettet – som produseres på samme måte? Det skrives av frivillige bidragsytere over hele verden og finnes på mer enn 100 språk. Fra starten av i 2001 og frem til i dag er det lagt inn halvannen million artikler, hvorav vel 18 500 i den norske utgaven. Alle er invitert til å redigere en hvilken som helst artikkel akkurat nå – det er bare å klikke på lenken ”rediger” over artikkelen, skrive i boksen under og klikke på ”Lagre siden”. Og vips er du en leksikonforfatter!

Fremtiden er her
UMTS, RSS, blogging og interaktiv grasrotjournalistikk der hvem som helst kan kalle seg reporter.
Dette er ikke science fiction eller fantasifulle og kreative forsøk på å se inn i krystallkulen. Dette er dagens medievirkelighet som vi foreløpig bare har sett begynnelsen på. Det vi vet er at utviklingen skjer raskere og raskere og med stadig krappere brottsjøer, som får de tidligere bølgene i medieutviklingen til å fortone seg som jevne og langsomme brenninger.

Vi vet også at det i dag i liten grad er mulig å fremskrive fremtiden ved å studere trender fra fortiden. Dagens utvikling preges ifølge forskerne av diskontinuitet og uforutsigbarhet både i teknologisk utvikling og i brukeratferd. Det er altså lite vi vet om fremtiden. Og skrur vi tiden noen tiår tilbake, var det også lite vi kunne ane om dagen i dag.

For sånne som meg som startet min journalistkarriere i det forrige århundre, stilte til første studiedag ved Journalisthøgskolen med reiseskrivemaskin, ciceromål og et blytungt speilreflekskamera, laget øvingsaviser ved hjelp av klipp- og lim-metoden, og bladde i slitte håndbøker for å finne frem til de riktige kildene, kan det være vanskelig å fatte at en liten dings til å sette inn i pc’en kan inneholde alt jeg trenger av artikkelstoff, kildemateriale og bilder for flere ukers arbeid.

Men det gir dårlig grunn til å melde seg ut eller kokettere med at ”data er noe jeg ikke skjønner meg på”. Tvert imot må den journalist og redaktør som skal ha den minste flik av troverdighet i dagens medieverden, henge på som aldri før og sørge for å være oppdatert både på digitale researchverktøy, redaksjonelle systemer og gamle og nye distribusjonskanaler.

Et dataførerkort for journalister
”Den nye redaksjonelle erkjennelse er at kunnskapsløft innenfor data gir bedre journalistikk, en ny type avslørende historier og økt faglig anerkjennelse kolleger imellom. For redaksjonelle overhoder holder det ikke lenger å beherske overhead. Det er slutt på tiden hvor man kunne vitse seg fra manglende kompetanse på powerpoint, e-post, SMS/MMS, mega ditt og giga datt – alt sammen forent med troen på at Excel i grunnen er en avansert rutebok for Norge”, skriver VGs sjefredaktør Bernt Olufsen i IJs jubileumsbok ”I journalistikkens tjeneste”.

Der forteller han om hvordan VG som den første avisen bestemte seg for å innføre et førerkort for journalistisk virksomhet - et datakort for VG-ansatte - som det største kompetanseutviklingsprosjekt i avisen gjennom tidende. På terskelen til det nye århundre – allerede langt inn i den nye kommunikasjonsrevolusjonen – gikk det opp for VGs ledelse at det var en skrikende mangel på grunnleggende og journalistisk datakompetanse mange steder i organisasjonen. Det resulterte i en kursserie i digital research – Digital sporhund – som IJ gjennomførte først for hele redaksjonen i VG, og deretter for resten av huset.

Sjefredaktøren gikk foran: "I likhet med de aller fleste av dere, kan jeg heller ikke nok, jeg bare må ta denne utfordringen. Jeg trenger VG-kortet for å kunne fungere i jobben min", skrev han til sine medarbeidere.

Senere har flere redaktører kommet til samme erkjennelse, og IJ har gjennomført, gjennomfører og skal gjennomføre kurs i journalistiske verktøy, digitale søkemotorer og kildekritikk på nettet for hele Dagbladets redaksjon, Dagens Næringsliv, Budstikka, Romerikes Blad, Bergens Tidende og Aller-gruppen, for å nevne noen.

Dette er konkrete eksempler på at redaksjonene møter den teknologiske utviklingen på alvor, og tar konsekvensene av at digitale verktøy er like selvfølgelige for dagens journalister og redaksjonelle ledere, som kunnskap om kildehåndbøkene var det i gamle dager.

Hva mer må vi kunne?
Men hva vet vi om hva slags kompetanse vi vil trenge ikke bare nå, men neste år, neste år etter det igjen – for ikke å snakke om fem år frem i tiden? Og ikke minst: Hvordan har vi tenkt å skaffe oss denne kompetansen? Skal vi rekruttere nye medarbeidere som kan det vi trenger, skal vi gi utviklingsmuligheter til dem vi allerede har, eller skal vi gjøre begge deler? Hvilken plan har redaksjonen lagt for å utvikle den kunnskapen som skal til for at produkt- og markedsstrategien skal lykkes?

Kort sagt: Hvordan tenkes det strategisk kompetanseutvikling i den enkelte redaksjon?

”Vi konstaterer at det i hovedtyngden av norske redaksjoner mangler så vel individuelle som samlede kompetanseutviklingsplaner”, ble det slått fast da etter- og videreutdanningsutvalget til NJ og NR la frem sin rapport ”Kunnskapsløftet” i 1999.

Hvor mye bedre er situasjonen i dag, i 2005, i en tid der endringene skjer raskere, der utfordringene er mer uoversiktlige, og der redaksjonens kompetansebehov risikerer å bli både akutt og synlig - også utad for et stadig mer kompetent publikum?

Dette er noe av det vi ønsker å finne ut av når NJ, NR, MBL og IJ har gått sammen om et nytt ”Kunnskapsløft 2005”. Målet er å kartlegge kompetansebehov i bransjen, finne ut hvordan det jobbes med kompetanseutvikling i dag, og bidra til at både bransjen, presseorganisasjonene og den enkelte redaksjon kan bli enda bedre i stand til å arbeide profesjonelt med å skaffe seg kompetanse fremover.

Mye har skjedd når det gjelder omstillinger og utfordringer i mediebransjen siden det forrige ”Kunnskapsløftet”. Rapporten hadde et eget avsnitt der den understreket behovet for teknologikunnskap som en integrert del i alle former for journalistisk grunn- og etterutdanning. Men selv med gryende nettbevissthet i 1999 var det umulig å forutse de enorme kompetanseutfordringer som den teknologiske utviklingen har skapt både når det gjelder produksjon av det journalistiske innholdet, distribusjon i gamle og nye kanaler og organisasjon av redaksjoner og mediehus.

Vel fem år etter at ”Kunnskapsløftet” ble publisert, ser vi allerede behovet for et nytt.

Utvikling, ja – men av hva?
Norske mediebedrifter har lang tradisjon for å drive omstilling og utvikling – av produktet. Spør vi redaksjonelle ledere i dag om hvordan utviklingsarbeidet drives hos dem, hører vi oftest om hvordan produktet stadig er utviklet og redesignet for å møte nye utfordringer fra konkurrenter og publikumsmarked. Det dreier seg om presentasjon, typografi, stoffmatch, format, tittelsetting, fortellermåter og bildebruk. Ordet utvikling er svært ofte brukt synonymt med produktutvikling. Og tittelen utviklingsredaktør er tradisjonelt oftest brukt om den som skal utvikle produktet eller nye forretningsområder.

Hvem har ansvar for utvikling av medarbeiderne? Og i hvilken grad ser redaksjonene systematisk kompetanseutvikling av medarbeiderne som forutsetning både for utvikling av produktet, for utvikling av den organisasjonen som produktet produseres i, og for utvikling av en bedre kommunikasjon med publikum der ute?

Den redaksjon som lykkes fremover, er den som er i stand til å integrere utvikling av både produkt, mennesker og organisasjon, og som gjør det både strategisk og planmessig. Vinneren vil være den redaksjon som ser investering i kunnskap som like naturlig som investeringer i datautstyr og redaksjonelle systemer.

En god start vil være å lage en kompetanseplan. Det legger dagens avtaleverk opp til:

”Partene erkjenner den betydning økt utdanning har for den enkelte, bedriften og samfunnet”, heter det i paragraf 39 i journalistavtalen mellom MBL og NJ.

”Bedriftene vil derfor hvert år legge fram planer for etter- og videreutdanningen. Den enkelte bedrift skal legge fram sine mål for framtidig utvikling som grunnlag for kartlegging av kompetansebehovene. Det er bedriftens ansvar, i samarbeid med de redaksjonelle medarbeidere å foreta kartlegging og initiere eventuelle tiltak. Der hvor det er gap mellom bedriftens nåværende kompetanse og fremtidig behov, forutsettes dette dekket med aktuelle opplæringstiltak eller med andre virkemidler.”

Ordlyden i avtalen er ambisiøs. Den understreker at kompetanseutvikling er et samarbeidsprosjekt der både redaksjonsledelse og tillitsvalgte må være drivere, men at det er bedriften som har ansvaret. Avtalen forutsetter også at det blir satt mål for fremtidig utvikling, som igjen må sees i sammenheng med bedriftens strategi fremover, som igjen forutsetter kunnskap om fremtidens journalistiske og redaksjonelle utfordringer, utvikling av teknologien og publikumsmarkedet.

Kompetanse en kampsak?
I hvilken grad er situasjonen på dette området blitt bedre enn den ble rapportert i ”Kunnskapsløftet” fra 1999? Og hvis den ikke er blitt bedre - finnes det eksempler på at komptanseutvikling er blitt en kampsak og at redaksjonsklubben har gått til aksjoner for å få på plass manglende kompetanseplaner, jfr paragraf 39? Eller at redaksjonsledelsen har ”tvangskurset” medarbeidere som aldri har ønsket å melde seg på et kurs, og tvunget dem til etter- og videreutdanning? Neppe, men det burde kanskje være slik?

En indikasjon på at situasjonen kanskje ikke er blitt noe særlig bedre, er at antall redaksjoner som planpåmelder medarbeidere til kurs på IJ, de siste årene har sunket drastisk. Til kursene på instituttet i 2004 var det bare 80 redaksjoner som sendte inn planpåmelding, en nedgang fra 122 året før. Nå kan det selvsagt være flere grunner til det, bl.a. at flere redaksjoner bruker kompetansemidlene til å hente IJ-medarbeidere til å gjennomføre kurs internt ute redaksjonene. Men brukertester og samtaler med folk ”der ute” tyder vel så mye på at det jobbes lite målrettet med å sende medarbeidere på relevante kurs, og at det er mye tilfeldigheter rundt hvem som kommer på kurs og ikke.

Og det er synd, både for redaksjonen som helhet og for de enkelte medarbeidere.

Det nye ”Kunnskapsløftet” vil undersøke hvor planmessig kompetansearbeid skjer i praksis i dagens redaksjoner – i den grad det skjer. Men kanskje vel så viktig som å kartlegge hvem som ”får det til” – eller ikke får det til - vil det være å lære av hvordan noen får det til. Slik kan vi systematisere erfaringer og utvikle verktøy som kan hjelpe andre redaksjoner til å jobbe enda bedre og mer profesjonelt med dette fremover. For det er ikke lett å jobbe systematisk med dette, det vet en hver som har prøvd. Det er mange faktorer som skal til for at det lykkes.

Noen suksesskriterier…
For det første må det være fokus på det fra toppledelsen og gjennom alle lederledd. Det å jobbe med medarbeidernes utvikling må sees på som en like selvsagt del av lederjobben som det å sørge for at det produseres god journalistikk til neste sending eller morgendagens avis. Og det må redaktøren også måle sine ledere på.

Hvis jobb nr. 1 for alle er å sikre et best mulig produkt i morgen, må jobb nr. 2 for alle være å utvikle og forbedre seg slik at jobb nr.1 stadig kan gjøres bedre. Den redaksjon som greier å integrere jobb 1 og jobb 2, har lykkes. Det betyr å utnytte de daglige evalueringene, skape kultur for tilbakemeldinger og deling av kunnskap – kort sagt utvikle redaksjonen som en læringsarena.

Enkelt sagt er kompetanseutvikling det å finne en best mulig match mellom den redaksjonelle strategi og de kompetansekrav som følger av den på den ene siden, og den enkelte medarbeiders ønsker og behov for egen faglig utvikling og nye utfordringer på den andre.

Tidligere sto kompetansekartlegging sentralt når det ble snakket om kompetanseutvikling, og da i betydningen kartlegging av hva slags kompetanse man allerede hadde i redaksjonen, og helst med tunge kartleggingssystemer. Så skulle man finne ut hvilken kompetanse man trengte, og identifisere gapet mellom det man kunne i dag, og det man måtte kunne i morgen. Og så skulle tiltakene settes inn for å tette gapet. Erfaringene har vært at fokus i for stor grad ofte ble satt på å kartlegge eksisterende kompetanse, istedenfor å utvikle ny.

En mer dynamisk modell er å tenke seg kompetanseutvikling som et hjul – et perpetum mobile med blant annet disse navene: Strategien fremover, omsatt til kompetansekrav for å få gjennomført strategien, og med den jevnlige utviklingssamtalen mellom leder og medarbeider som hjelpemiddel til å gjøre opp status i forhold til redaksjonens mål og den enkeltes utviklingsmål, justere kursen, sette seg nye mål og legge opp en plan for hvordan målene skal nås.

Slik kan det gjøres…
Da nærmer man seg de formuleringene som ligger i paragraf 39 i journalistavtalen.

Dersom for eksempel et mål for redaksjonen er å organisere arbeidet slik at journalistikken publiseres mest mulig effektivt i avis, nett og lokalradio, vil kompetanseutvikling på disse områdene være viktige:
· Reportasjeledelse og coaching for flere kanaler
· Idéutvikling av saker til flere kanaler
· Flerfunksjonalitet, dvs. at journalistene får mulighet til å utvikle ferdigheter for flere medier – og samtidig ha mulighet til å beholde styrke i ett av dem
· Grunnleggende kompetanse i de redaksjonelle produksjons- og publiseringssystemene

Og tiltakene bør være innsats fra flere vinkler, fra det å få mulighet til å gå på kurs og få faglig påfyll utenfor redaksjonen der man deler erfaringer og kunnskap med kolleger fra andre redaksjoner, til det å gjøre felles kompetanseløft for hele redaksjonen, til det å kjøre redaksjonelle prosesser med parallelløp for produktutvikling og utvikling av den nødvendige kompetansen som skal til for å utvikle produktet i ønsket retning.

Slike prosesser har bl.a. IJ-medarbeidere ledet i flere av de avisene som de siste årene har krympet formatet og gått over til tabloid – og som samtidig har innsett at det kreves hard trening for å lage journalistikk i krympet format med nye og endrede måter å skrive og presentere stoffet på.

    Kompetanseutvikling dreier seg altså om planmessig arbeid – enten det gjøres i eller utenfor redaksjonen. Og det må gjøres evalueringer og settes nye mål. Men det handler også om holdninger i redaksjonen og hos den enkelte leder og journalist – holdninger til vilje og motivasjon til læring og endring. Og det dreier seg om å skape en kultur som er åpen og ydmyk til at vi alle har noe å lære – også av hverandre. Den journalist som erklærer seg ferdig utlært, er en fryktelig dårlig journalist.

    Sist, men ikke minst, dreier kompetanseutvikling seg om å sørge for at ikke bare de nødvendige kunnskaper – men også de nødvendige verktøy og systemer – er på plass. Intranett med kildebaser, ordbøker, leksikon, manualer, deling av gode journalistiske eksempler, metoderapporter osv osv. Dette er blant det webmaster Jan Larsen ved danske Center for Journalistisk Efteruddannelse kaller videnstyring – og som han og mange med ham setter som forutsetning for en effektiv redaksjon som skal produsere innhold av høy kvalitet.

    Kompetanseutvikling slik det er beskrevet ovenfor – både som strategiverktøy, kvalitetsverktøy, informasjonsverktøy og som del av en redaksjonskultur – krever mye av de redaksjonelle lederne. Slik sett er dette utfordringer som kommer i tillegg til redaktørrollens krav til samfunnsansvar og bunnlinje på samme tid – og nå også krav til moderne lederskap. Det må da være det som menes med redaktørplakatens ordlyd om at ”Redaktøren leder og har ansvaret for sine medarbeideres virksomhet.”…? Det ville ikke vært unaturlig at en redaktør ble målt på både samfunnsrolle og publisistisk ansvar, kvaliteten på journalistikken, evnen til å lykkes i markedet – og på sin innsats for å heve redaksjonens kompetanse.


    En smørbrødliste med utfordringer
    Journalistikk dreier seg om å samle inn, bearbeide og videreformidle nyheter og informasjon på en så redelig, balansert og sannferdig måte som mulig. Utviklingen av teknologi, konkurranseforhold og publikumsmarkedet stiller store utfordringer på alle disse områdene. Her er noen:

    · Kontinuerlig produktutvikling, formatkrymping, omlegginger og journalstikk i stadig nye kanaler krever kontinuerlig ny og oppdatert kunnskap for alle som er involvert i dem.
    · Omstillinger og nedbemanninger, redaksjonene er slanket og revitalisert, omorganisert og gjennomlyst – men hvordan står det til med kunnskapsnivået?.
    · En forskyvning i ansettelsesforhold – fra fast ansatte til vikarer og nomader? Er ”det nye arbeidslivet” på vei inn i redaksjonene? Og hva betyr det for kompetanseutvikling – på godt og vondt?
    · Nye eierkonstellasjoner, konsernkonsentrasjoner og profesjonelle eiere med økte krav til bunnlinje og avkastning. Jakt etter nye inntektskilder både på nett og papir.
    · Skjerpet konkurranse om publikums oppmerksomhet. Endrede medievaner og illojale mediebrukere. Abonnenter kommer og går – avhengig av effekten av den siste vervekampanje. Kunnskap om publikum blir stadig viktigere; hvem er de, når, hvor og hvordan bruker de mediene, hva vil de finne der – og hva er de interesserte i? Hvordan kommunisere best mulig med dem?
    · Skjerpet konkurranse om annonsørene. Sammenfall mellom tekst og annonser på nett. Tekstreklamen var ikke død…?
    · Profesjonelle kilder og sterk fremvekst av mediebyråer og medierådgivere som kjemper om dagsorden og vinkling. Kildekritikk viktig som aldri før.
    · Større kompleksitet i samfunnet, og økt kunnskapsnivå blant publikum. Krevende mediebrukere som ofte kjenner sakene bedre enn journalistene – og ikke alltid kjenner seg igjen i journalistens fremstilling. ”Alt som står i avisen er sant – bortsett fra de sakene du kjenner godt til selv…” Høye krav til dokumentasjon, fakta og metodisk redelighet – det motsatte kan sette troverdigheten på prøve.
    · Kostnadskutt og omstillinger i redaksjonene. Blir det nok tid til kritisk og undersøkende journalistikk, eller gjør kravet til økt produktivitet journalistene til samlebåndsarbeidere?
    · Økt konkurranse om å publisere først, og økt konkurranse om dekke størst. Hva skjer med kvalitet, presisjonsnivå og etikk når konkurransen skjerpes om tid og virkemidler?
    · Og ikke minst: Den nye digitale hverdagen, både for de som produserer journalistikken og for de som konsumerer den, der rollene som produsenter og konsumenter i økende grad går over i hverandre. Hva skjer med pressens innarbeidede etiske regler, pressejuss og personvern? Og hva skjer med journalistrollen?


    Journalistfaglige ferdigheter og mestring av teknologi
    Svaret er mangfold. Vi vil trolig se et mangfold av ulike måter å utføre journalistrollen på fremover. Sikkert er det at om ett år må vi for lengst ha skaffet oss kunnskap om hvor og hvordan det journalistiske innholdet til enhver tid best kan utnyttes. Men uansett hvor på den multimediale skalaen journalisten befinner seg, vil to grunnleggende kunnskapskrav være ufravikelige dersom journalistikken skal overleve: Det ene er journalistfaglige ferdigheter. Det andre er mestring av teknologi.

    Når hvem som helst via nettet kan bli sin egen reporter, er det viktigere enn noensinne å dyrke den journalistiske merkevare og kjernekunnskap om det som er spesifikt for journalistikken:

    Nysgjerrighet koblet med kreativitet og kunnskap; evnen til å observere, snakke med folk og finne frem i et komplisert kildemateriale; integritet i forhold til kildene; evnen til å skille mellom sant og usant og viktig og uviktig; yrkesetikk som sitter i ryggmargen; evnen til å fortelle en historie slik at den informerer og berører oss.

    Det er kravene til kildekritikk, troverdighet og kvalitet som vil skille amatøren fra den profesjonelle journalisten. Utfordringen er å sikre kvaliteten når alt skal gå så mye raskere. ”Information comes quickly, truth takes time.” Har vi tid til å gå i dybden og sjekke innholdet? Svaret er at vi ikke har råd til å la være.

    I tillegg til kjernekunnskap om journalistikk og teknologi vil fremtidens journalister i større grad enn tidligere trenge kunnskap om marked og medievaner og om hvem vi lager journalistikken for. Hvis målet med journalistikken er at den skal nå frem, må vi vite mer om de den skal nå frem til. Det er journalistene som velger ut stoffet. Men publikum velger hva og hvor mye de vil ha med seg av det, når de vil ha det og hvor de vil finne det.

    Hva betyr alt dette for journalister som ønsker å forbli i yrket – både fem og ti år fremover? Først og fremst at de må være selvdrevne i ønsket om stadig å lære mer og stadig utvikle seg videre. Behov for etter- og videreutdanningstilbud fra for eksempel Institutt for Journalistikk vil bare øke, og krever av oss at vi kan levere aktuelle og relevante tilbud. Men utfordringen ligger også hos redaktører og redaksjonsledere. Ikke bare må de sørge for å skolere seg selv. De må i tillegg ta lederansvar for at redaksjonen jobber strategisk med kompetanseutvikling, og knytter mål og visjoner for journalistikken opp mot hva slags kunnskap menneskene som skal lage den trenger.

    ”Training matters more than ever”, refererer Poynteronline fra nok en undersøkelse foretatt blant amerikanske journalister og redaktører. Utviklingsmuligheter vil i økende grad etterspørres fra unge og sprengutdannede medarbeidere som etter hvert vil fylle redaksjonene.

    Det haster for redaktørene å møte kravene.

    Kunnskap er viktig som aldri før.


    Artiklen er tidligere trykt i Norsk Redaktørforenings årbok.